Heart4kidsadvocacyforum's Blog

# 34

Min rolle som mitt barns jordiske

Åndelig veileder”!

Kapittel 2

Barn er den største gaven til menneskeheten.

I dag skal jeg dele et utdrag av kapittel 2 i boken min – “Omfavne foreldreskapets gave: Hvordan skape et kjærlig forhold til barna dine”.

Tilgjengelig: Amazon og Barnes and Noble samt Xlibris.

Dette er bare en smakebit på kapittelet!

Kapittel to

Spirit Guide – En foreldrebønn-

«Genialiteten og skjønnheten i hvem du er lyser opp portalene til vår menneskelighet.  Måtte jeg alltid være et ledelys til portalen til ditt hjerte.”

Jeg skjønner

Jeg innser at dette betyr at jeg har ansvaret for å være din livslange jordiske ‘Åndelige Guide’.

Sitere: 

Anne Morriss sa en gang:

«Ironien med forpliktelse er at det er dypt frigjørende – i arbeid, i lek og i kjærlighet.» (Dette er en del av et sitat fra “The Way I See It #76”, Starbucks Coffee)

Kahil Gibran sa en gang:

«Barna dine er ikke barna dine.  De er sønner og døtre av livets lengsel etter seg selv.»

Spørsmål:

Hva mener jeg med terminologien “Spirit Guide”?

      Jeg har en intuitiv forståelse av at vi som foreldre er “åndelige veiledere” for våre barn.  Hva mener jeg med begrepet “åndelig veileder”?  Vel, akkurat som mange filosofer og teoretikere før meg, innser jeg at barna våre til syvende og sist ikke tilhører oss, men seg selv og universet som de har kommet for å bli tjent i og tjene.  Vi kan ikke ta eierskap til barna våre.  Vi kan ikke påtvinge det vi føler er deres identitet eller deres skjebne.  Vi begynner dette forholdet med dem mens de bor i livmoren.  Det er på dette tidspunktet vi begynner å forstå noe av deres natur.  Det er viktig å være veldig kommunikativ med dem. 

       Jeg kan huske da jeg bar datteren min og begynte å forstå hva hun likte og hva som ikke passet henne.  Hun var veldig fysisk aktiv, spesielt om natten, men samtidig virket det som om hun hadde uendelig energi.  Det føltes alltid som om hun trodde hun var på et treningsstudio og trengte å trene.  Hun tumlet hele tiden og snudde sommersaulter.   Jeg måtte gni magen og synge forsiktig for å roe henne ned. På den tiden jeg var gravid, underviste jeg i barnehagen, og Niki, babyen min i livmoren, prøvde å delta i alle aktivitetene.  Hun reagerte på barnas handlinger og deres stemmer.  Barna i klassen elsket også å snakke med henne.  Jeg visste at dette barnet ville være veldig fysisk aktivt, veldig sosialt, veldig fantasifullt og dypt åndelig knyttet til naturen. 

        Vel, 28 år senere har jeg vært vitne til Niki som en eliteidrettsutøver, en stor kommunikator, foredragsholder, poet, manusforfatter og en førstehjelper i tjeneste for menneskeheten, og hun bærer en dyp respekt for forholdet mellom “Great Spirit” og naturens majestet.  Hun er dypt forankret i å identifisere seg med arven sin og uttrykker hyllest til den gjennom dans og tromming.  Selv som et lite barn gikk hun ut i hagen vår, og mens andre barn lekte med dukker, gravde Niki etter gjenstander eller bygde små helligdommer for å hedre “Great Spirit” og hennes Navajo-avstamning.  Jeg forsto ikke hva hun gjorde, men jeg visste at dette var en dypt personlig opplevelse som var viktig og hellig for henne. 

Jeg føler at vi har et ansvar for å passe på barna våre, lytte til dem og snakke med dem,ikke til dem.  Det mottakelige og uttrykksfulle kommunikasjonsformatet som vi utvikler med barna våre, vil utgjøre hele forskjellen i verden i det vi har som grunnlag for å bygge et funksjonelt, i motsetning til dysfunksjonelt, forhold til barna våre.  Verden kommer til å gå inn og prøve å ta over så raskt som mulig.  Hvis vi skal være «åndelige veiledere for og for våre barn, må vi arbeide flittig og med stort engasjement for å bevare deres barndom.  Vi setter vårt største avtrykk i barndommen.  Ungdomstiden vil følge å komme gjennom som tornadoen eller orkanen det er.  Hvis vi holder stand og vi er standhaftige i vårt forhold til dem, vil vi overleve stormen, og de vil gå seirende ut. 

Dette er et så viktig kapittel i boken at jeg kanskje må dele litt mer av det med deg i fremtiden.  Jeg håper du vil vurdere å kjøpe boken slik at vi kan delta i samtaler, og kanskje som et kollektiv av foreldre og omsorgspersoner for barn kan vi støtte hverandre og barnas velvære.