Heart4kidsadvocacyforum's Blog

Barn er den største gaven til menneskeheten.

I dag skal jeg dele et utdrag av kapittel ti i boken min – “Omfavne foreldreskapets gave: Hvordan skape et kjærlig forhold til barna dine”.

Tilgjengelig: Amazon og Barnes and Noble samt Xlibris.

Dette er bare en smakebit på kapittelet!

Kapittel ti

«Lev etter et godt eksempel»

Lage lekedeig med Leilani i førskolen

Hvor mange tanter får ha niesen sin i førskoleklassen?

Og nå lager jeg fortsatt lekedeig til min grandniese og nevøer>

«Å undervise i førskole var og er fortsatt min største lidenskap.  Jeg håper at jeg har bevist for datteren min at jeg har jobbet for å oppnå ikke bare alt potensialet mitt, men at jeg har svart på mitt “skjebnekall”. «Det er viktig at vi går foran med et godt eksempel for barna våre

Jeg skjønner

Jeg innser at jeg har et ansvar for å være alt jeg kan være, så du vil vite at jeg forventer at du gjør det samme.

Sitater: Bertrand Russell sa en gang: «Den lykke som er virkelig tilfredsstillende, ledsages av den fulle utøvelse av våre evner og den fulle erkjennelse av den verden vi lever i.» Goethe sa en gang: «Uansett hvor et menneske måtte snu seg, uansett hva et menneske måtte foreta seg, vil det alltid ende opp med å vende tilbake til den veien som naturen har staket ut for ham.» Anne Frank sa en gang: «Foreldre kan bare gi gode råd eller sette dem på rett vei, men den endelige utformingen av en persons karakter ligger i deres egne hender.»

Spørsmål:

Hvordan viser jeg barnet mitt at jeg føler at jeg er verdig det beste livet har å tilby, at jeg elsker og respekterer meg selv, at jeg er i stand til å manifestere ubegrensede muligheter i livet mitt, og derfor forventer det samme for dem?

Vel, jeg antar at svaret på dette spørsmålet er innebygd i hvorfor jeg skriver denne boken.  I årevis har jeg lovet og blitt bedt om å skrive om det jeg brenner for “barn”.  Min søster Patti og jeg har hatt mange samtaler om å ta ansvar for livene våre og gå ut i tro for å svare på vårt “skjebnekall”.  Alle i familien vår har fulgt i våre foreldres vei for å være til tjeneste for andre.  Tre av oss er under utdanning og en av oss jobber i nasjonalt og internasjonalt helsevesen.  Det hele koker ned til å jobbe med å prøve å transformere andres liv for å sikre at de har tilgang til et fullt og meningsfylt liv.  Som foreldre har vi alle måttet gjøre det som kan virke som ofre, men til syvende og sist ser det ut til at Den store ånd alltid gjør en måte å holde sitt løfte til oss på.  Den Store Ånd sender oss hit for å oppfylle vår hensikt, og vi forlater ikke dette riket før arbeidet vårt er gjort.  Så vi må gå videre i livene våre og være bevisste på å søke måter og muligheter for å være alt vi kan.  

Min søster Patti og jeg har inntrykk av at barna våre venter på å se hvor langt vi skal strekke oss.  De har sett oss lykkes i våre profesjonelle bestrebelser, men de har ikke sett oss gå ut av boksen og prøve noe uortodoks på veldig lenge.  Vi pleide å drømme opp de mest fantastiske ideene, og vi prøvde faktisk å manifestere noen av dem.  På en eller annen måte distraherer vi oss selv ved å la jobbene våre ta overhånd.  Jeg forstår nå at dette egentlig er en unnskyldning for å unngå å mislykkes.  Å, herregud, kom denne mangelen på tro virkelig ut av meg?  Hvordan kan jeg støtte mitt barns drømmer og skjebnekall hvis jeg ikke tror og realiserer mine egne?  Hvordan kan jeg forvente at barnet mitt skal være selvsikkert og eventyrlystet hvis jeg ikke prøver nye og annerledes ting? Patti sa at vi er for komfortable, og vi ønsker ikke å ta risiko med vår sannsynligvis falske følelse av sikkerhet.  Jeg hevder at vi kan gjøre mer enn én ting om gangen.  Nøkkelen er nok en gang balanse.  Du må prioritere intensjonene dine.  Du må sette jobben eller “arbeidet” ditt i perspektiv.  Jeg er velsignet, ikke fordi jeg elsker “arbeidet” mitt spesielt, men jeg vet at jeg gjør akkurat det “Store Ånd” vil at jeg skal gjøre når det gjelder mitt “skjebnekall”.  Jeg vet også at jeg er kalt til å gjøre mer enn det jeg gjør.  Det er det bibelske uttrykket: “Til dem som mye er gitt, forventes mye.”  Jeg vil ikke at barnet mitt skal være en av de såkalte “overpresterne”. Jeg vil bare at hun skal være den hun ble designet for å være og bidra med det hun er kalt til å gjøre i verden.

Det ser ut til at hvis vi lever i et hellig rom av intensjon, vil vi oppdage nye ting om oss selv og våre gaver.  Vi kan velge å ignorere disse gavene, eller vi kan velge å utnytte dem.  Barna våre trenger at vi setter et eksempel på å gripe disse øyeblikkene med utfordringer og gjøre dem til muligheter til å uttrykke vår genialitet og kreativitet.  Vi setter hjulet i bevegelse.  Vi hever standarden for hva som kan gjøres med hardt arbeid og besluttsomhet.  De trenger å være vitne til at vi lever livene våre med entusiasme og energi.  Dette betyr ikke at vi lever i en fantasiverden med alle oppturer og ingen nedturer, men det betyr at vi kan gripe mulighetene til å utfordre oss selv og konkurrere med oss selv for å bevise for oss selv at vi er “levende” og lever livet fullt ut!

Kapittel ti Refleksjon

Mosjon: Beskriv de tingene i livet ditt som kan holde deg tilbake fra å være alt du har potensial til å være. Beskriv hva du kan gjøre for å losse dødvekten av de tingene som holder deg tilbake fra ditt fulle potensial.

Ting som holder meg tilbake:	Måter å losse egenvekt på:

Bare en smak!